Imma let you finish, but...

I helga fikk jeg tre små kaktuser av Hege (moren til Kristian), vi var hos Anja en tur, vi slappet av og hadde det bra.
I går var vi og snakka med helsesøster om alt mulig som hadde med nav, skole og i det hele tatt å gjøre. Etter dette skulle vi en liten tur ned til Ica, men da meldte angsten seg igjen, gitt. Det er så vanskelig. Man vil bare... Gjemme seg. Synke ned i et hull i jorden. Bare gjøre seg usynlig for mennesker rundt, sånn at de ikke kan se at en sliter. Gråter... Vi satte oss på en benk etter hvert. Satt der i over en time, vil jeg tro. Fikk helt noia da en mann stoppet foran oss. Han bøyde knærne og betraktet meg, mens han lo og sa noe som ingen av oss klarte å tolke helt. Det som der og da var alt jeg ville unnslippe, skjedde. Etter det har jeg ikke helt kommet til hektene igjen. Jeg sørger over noe som skjedde for tre år og en uke siden, er irritabel og aggressiv. Er syk fortsatt, også. Lei.

I morgen skal jeg fikse et møte med nav. Kanskje pakke ned saker på hybelen. Spise. Sove. Vente. Akkurat som alltid. Men jeg jobber med å fikse det. Og denne gangen, så skal det gå. Jeg lover.



The best contradiction of all time,
Ellie.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ELLIE

ELLIE

17, Sandnes

♥ Kristian. Musikk. Regnvær. Stjernehimmelen. Stearinlys. Sjokolade. Mennesker. Litteratur. Fotografier. Kj ærlighet.

Kategorier

Arkiv

hits